Luciafeiring i Norge
Luciamarkering i Norge er en sammenblanding av feiringen av den katolske helgenen St. Lucia og den norrøne Lussitradisjonen. Den hellige Lucia led ifølge legenden martyrdøden under kristendomsforfølgelsene i Romerriket tidlig på 300-tallet. St. Lucia har fortsatt en sterk posisjon som helgen i katolske land, og 13. desember er hennes minnedag.
Lussinatt er i norsk folketradisjon natten til 13. desember. Denne natten ble tidligere oppfattet som årets lengste natt, og var forbundet med overtro og onde krefter. Denne natten slåss etter overtroen lys og mørke om makten, og bruk av levende lys hadde derfor en sterk symbolikk. Natt til 13. desember markerte også innledningen til julefeiringen. Luciafeiringen i Norge har elementer fra begge disse tradisjonene, og er i dag mest synlig i barnehager og skoler.
Luciafeiring i barnehagen
Den vanligste luciamarkeringen i barnehagen er et opptog hvor barna kles opp i hvite kjortler, som stjernegutter eller terner. Barna har ofte glitter i håret, stjernehatter eller lyskrans, og de bærer et lys i hendene. Opptoget synger luciasangen «Santa Lucia».
Rammeplanen for barnehager sier at barn skal "få kjennskap til grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon og blir kjent med religioner og livssyn som er representert i barnehagen". Forutsetningen er at en ikke påvirker barna i retning av én bestemt religion eller livssyn.
Lussekatter
Lussekatter er et bakverk som hører sammen med luciafeiringen. Skikken er hentet fra Sverige, men har fått sterke røtter i Norge.
For å beskytte husdyra mot onde makter lussinatten, ble dyra tilbudt noe ekstra godt – en «lussebit». Denne skikken ble senere utvidet til å innebære noe ekstra godt til frokost også for menneskene. Lussekattene bakes med det gule krydderet safran, som symboliserer sola og lyset.
